I et nedstrippet rom i en barnehage har forskeren plassert forskjellige formingsmaterialer på et bord. En av de små er ny i Norge og snakker ikke samme talespråk som barnehagelæreren og de andre barna. Forskeren setter i gang et opptak og lar videokameraet fange samspillet.
Johanne Ilje-Lien har i sitt doktorgradsarbeid ved Høgskolen i Innlandet vært opptatt av avstanden som kan oppstå mellom mennesker i mangel av et felles talespråk. Hvordan invitere barn til samtale når ordene ikke strekker til?
– Barna er avhengig av barnehagelærerens blikk, og mitt prosjekt er et håp om å utvide personalets oppmerksomhet mot barna som blir usynlige i barnehagens lydlandskap med store barnegrupper og få voksne, sier Ilje-Lien.
Måtte bruke andre språk
I tre ulike barnehager samarbeidet Ilje-Lien med en barnehagelærer om planlegging, gjennomføring og refleksjoner over utforskende formingsvirksomhet med et lite utvalg barn og tredimensjonale lekematerialer.
I hver barnegruppe hadde minst ett barn gått under ett år i barnehagen og snakket lite eller ingen norsk.
– De måtte ty til andre språk enn talespråk som gester, kroppsspråk, sang, rytmer og bevegelse. I begynnelsen snakket gjerne barnehagelærerne med usikkerhet omkring hvordan de skulle snakke med barna fordi de ikke visste hva de forstod. De opplevde at de ikke strakk til, sier Ilje-Lien.
Så på videoopptak
Barnehagelærerne og forskeren så på videoopptakene sammen, reflekterte sammen over det de så og hvordan kropp, materialer og talespråk virker inn i samtalen.
– Da de så seg selv på video ble de overrasket over hvor fokusert de er mot tale og hvor mye lyden dirigerer oppmerksomheten deres. De var så fokusert på det talespråklige, men kommunikasjon er jo så mye mer enn det.
Etter samtalene om videoene begynte en ny omgang med filmet formingsaktivitet, før de igjen så sammen på opptakene.
– Barnehagelærerne ble mer oppmerksomme på barnets kroppslige kommunikasjon. De så hvordan blikk, bevegelse og rytmer bidro til å skape tillit og relasjon. Det førte til at barnet våger seg stadig mer inn i dialog både med kropp og etter hvert med ord.
Ikke-språklig omsorg
Ilje-Lien tar utgangspunkt i lingvisten og psykoanalytikeren Julia Kristevas tenkning omkring talespråklige begrensninger, opplevelser av annerledeshet og sårbarhet.
Med begreper fra Kristeva problematiserer og reflekterer hun over hva språk og mening kan – og ikke kan – favne i mellommenneskelige møter. Hun ser på hva bevissthet om de estetiske og kroppslig samhandling kan bety.
– Når ordene ikke strekker til trenger mennesker å ty til et annet felles språk der alt er mulig, og som favner om det ubegripelige.
Politisk er mye oppmerksomhet rettet mot at nyankomne barn skal lære norsk i barnehagen.
– Min bekymring har vært at fokuset på at nykommeren skal bli norskspråklig gjør at barnehagepersonalet mister av syne det barnet formidler her og nå. Denne avhandlingen synliggjør nødvendigheten av den omsorgen som ikke kan uttrykkes med ord, avslutter doktoranden ved Høgskolen i Innlandet.
Disputasen:
Johanne Ilje-Lien forsvarer sitt doktorgradsarbeid ved programmet Barn og unges deltakelse og kompetanseutvikling ved Høgskolen i Innlandet 4.juni 2020.
Tittelen på avhandlingen er "Sårbarhet i møte med den tause Andre – en Kristeva-inspirert utforsking av barnehagelæreres sårbarhet i samspill med barn som er nykommere til norsk språk og barnehagekontekst".
Prøveforelesning fra klokka 10.15 med tittel "Kritisk refleksjon over barnehagen som pedagogisk praksis i lys av Kristeva."
Disputas fra klokka 12.
Påmelding er påkrevd, se informasjon nederst i artikkel.
Bedømmelseskomiteen består av professor Cecilia Sjöholm (Södertörns högskola), professor Bosse Bergstedt (Høgskolen i Østfold), førsteamanuensis Synnøve Myklestad (Høgskolen i Innlandet).
Hovedveileder Jenny Steinnes, medveileder Biljana C. Fredriksen.
Kilde:
Johanne Ilje-Lien: "Sårbarhet i møte med den tause Andre – en Kristeva-inspirert utforsking av barnehagelæreres sårbarhet i samspill med barn som er nykommere til norsk språk og barnehagekontekst", Høgskolen i Innlandet, 2020.