Doktorgraden er den store styrkeprøven i akademia – og disputasen den krevende målgangen.
Den høyeste akademiske graden i utdanningssystemet vårt er beregnet til tre års fulltidsstudier. I år har hele 16 doktorgradsstipendiater fullført et doktogradsprogram ved Høgskolen i Innlandet. Det betyr at det har vært arrangert like mange disputaser. Denne dagen er det Beate Kristin Leirpoll (36) sin tur.
Nerver og seremoni
Familie, venner, kolleger og andre interesserte har benket seg i auditoriet. Andre kan følge dagen preget av alvor, seremoni, glede, og noen nerver, på Zoom.
Siste gang dagens hovedperson kikket på klokka før hun sovnet, viste den to. Da hun våknet, var den fire. Likevel føler hun seg fullt skjerpet og klar for dagen, hvor hun skal forsvare sin studie av hvordan barnehagelæreres kunnskap og faglighet kommer til uttrykk kroppslig.
– Jeg er i utgangspunktet barnehagelærer, og i den rollen opplevde jeg at den faglighet som gjerne ble høyest verdsatt var den når man setter ord på det man gjør. Men hvordan vi skyver en stol inntil bordet, triller lekebiler langs gulvet, eller ter oss når barna legges og vekkes i sovetiden er også faglighet, forklarer Leirpoll på forhånd. Denne egenerfarte refleksjonen har vært et viktig utgangspunkt for arbeidet hun har gjort tilknyttet HINN sitt Ph.D.-program Profesjonsrettede lærerutdanningsfag (PROFF).
Det skulle bli et fem år langt maraton. Med oppoverbakker og nedoverbakker, inkludert en foreldrepermisjon og påfølgende pandemi, som effektivt la kjepper i hjulene for planlagt datainnsamling i felt. Men nå står hun ved målstreken!
«Verdig et offentlig forsvar»
– 11. august i år leverte Beate Kristin Leirpoll sin avhandling til Høgskolen i Innlandet og ba om å få den vurdert, innleder disputasleder til tilhørerne.
Til den oppgaven oppnevnte høgskolen en bedømmelseskomité, bestående av en professor fra HINN, en Lektor ph.d. fra Københavns universitet, og en førsteamanuensis fra NTNU. Knappe tre måneder senere konkluderte komiteen med at avhandlingen var verdig et offentlig forsvar. Det er det denne dagen handler om.
Første post på programmet er den såkalte prøveforelesningen. Leirpoll holder et 45 minutter langt foredrag over et tema hun fikk to uker før. Formålet er at hun skal vise at hun evner å formidle forskningsbasert kunnskap.
Tre kvarter senere, er første del av forsvaret over. Leirpoll får mange gode klemmer av familie og venner. Men hun kan ikke stikke seg unna og slenge beina på bordet. Lunsjpausen tilbringer hun sammen med dagens andre hovedpersoner, inkludert komiteen, på et eget backstage-rom.
Engasjert samtale
Klokken 12.00 starter del to av disputasdagen, som nå skal få et enda mer seremonielt preg. Tilhørerne får beskjed om å reise seg. Disputasleder har fått på seg sort kappe, og leder an en prosesjon inn i auditoriet, etterfulgt av komiteens tre medlemmer og doktoranden til sist.
– Bedømmelseskomiteen har funnet forelesningen tilfredsstillende, forkynner disputasleder. Dagen kan fortsette.
Doktoranden får ordet for å gi et kort sammendrag av avhandlingen sin. Deretter kommer dagens førsteopponent opp for å stille spørsmål.
– Jeg skal ta for meg noen utdrag fra teksten din. Og stille undrende og noen kanskje litt kritiske spørsmål, innleder hun.
Det er denne delen, selve disputasen, Leirpoll har gruet mest til i forkant.
– Jeg har lest innstillingen fra komiteen grundig, men jeg aner jo ikke hvordan spørsmålene vil treffe, sier hun på forhånd.
For tilhørerne virker det som at de treffer midt i blinken. Mer enn en utspørring, blir det en engasjert samtale over et tema begge liker.
– Det var meget smukt sagt, sier den danske opponenten flere ganger underveis i den halvannen time lange samtalen.
Etter en kort pause, er det andreopponenten sin tur. Han vil diskutere det teoretiske rammeverket for avhandlingen. Også det blir en engasjert samtale.
– Nei, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare på dette, sier en litt sliten doktorand etter et resonnement.
– Jo, det vet du! Du har akkurat svart på det. Dette er et spørsmål som kan besvares på mange måter. Du har svart på din, parerer opponenten.
Endelig i mål
– Fabula acta est!
Det var det de sa de gamle romerne, for å erklære forestillingen over. Og det er det disputasleder sier nå for å markere at dagens fem timer lange seanse har kommet til sin ende.
Publikum reiser seg når prosesjonen går ut en siste gang – nå med doktoranden foran komiteen. Og applausen bryter ut.
I foajeen utenfor fylles stettglassene med alkoholfrie bobler, og klemmene sitter løst.
– Nå er jeg bare så glad, gjentar Leirpoll til alle.
Komiteen har samlet seg for å vurdere hennes innsats. Det tar ikke lang tid før komitéleder klirrer i glasset og forkynner at en enstemmig komité har funnet doktorandens forsvar tilfredsstillende.
Nå er Leirpoll over målstreken – og kan endelig kalle seg PhD.
Men fremdeles kan hun ikke slenge bena på bordet. Det er tradisjon for at hovedpersonen inviterer til disputasmiddag.
– Jeg inviterte kjæresten min i tillegg til disputasleder, veiledere og komité ut på middag. Vi satt i tre timer – det var en fin måte å la dagen synke på, sier doktor Beate Kristin Leirpoll.
