Konfirmasjon – en døende tradisjon?

Anders Aschim, professor, Høgskolen i Innlandet
Marta Bivand Erdal, forsker I, PRIO
Hildegunn Valen Kleive, førsteamanuensis, Høgskulen i Volda
Marianne Friisberg Larssen, forskningsassistent, PRIO

De første helgene i mai har fra gammelt vært det tradisjonelle tidspunktet for konfirmasjonsfester. Vårkonfirmasjon står fortsatt sterkt, selv om mange menigheter i Den norske kirke har valgt å legge høytideligheten tidlig i høstsemesteret og lagt inn en sommerleir som element i undervisningen.

I 2023 ble 32 571 ungdommer konfirmert i Den norske kirke. Dette tallet har vært jevnt synkende, siden 2011 har det falt med nokså nøyaktig 10 000. I samme periode har antallet humanistiske konfirmanter vokst fra rundt 10 000 til 15 023. Denne økningen utjevner likevel ikke nedgangen i Den norske kirke. Ser vi på årskullene av 15-åringer, har andelen som deltar i et av disse konfirmasjonstilbudene, sunket fra 80 til 70 prosent i løpet av disse årene. Konfirmasjon kan se ut til å være en tradisjon i ferd med å svekkes.

I et intervju med NRK i mai 2023 påpekte professor Kåre Fuglseth ved Nord universitet likevel at konfirmasjonen fremdeles står påfallende sterkt som ungdomsrite i Norge, og at nettopp eksistensen av ulike alternativer kan ha bidratt til dette. I forskningsprosjektet «Ikke-formell trosopplæring, offentlig skole og religiøse minoriteter i Norge» (FAITHED, finansiert av Norges Forskningsråd) registrerer vi noen interessante trekk som synes å bekrefte Fuglseths hypotese.

Mangfold og valg

I dag har norske ungdommer en rekke valgmuligheter når det gjelder ungdomsseremonier, inkludert muligheten til å velge dem bort. Ved siden av de to største, Den norske kirke og Human-etisk forbund, finnes det et økende mangfold av tilbydere som også bruker ordet «konfirmasjon». Lutherske og metodistiske frimenigheter har jo alltid gjort det. Pinsekarismatiske forsamlinger har også lenge hatt trosopplæringsopplegg for ungdom, men ordet «konfirmasjon» ble lenge unngått, som en grensemarkering mot Den norske kirke. En snakket heller om «lesebarn» eller lignende. Nå markedsfører pinsebevegelsen og flere andre kristne trossamfunn undervisningsopplegget «Tentro» som «frikirkelig konfirmasjonsundervisning». Den katolske kirke i Norge bruker også «konfirmasjon» som offisiell betegnelse for den sakramentale handlingen som tradisjonelt har vært omtalt som «ferming». Med et antall på rundt 1000 konfirmanter hvert år er det den katolske undervisningen som har størst oppslutning blant de kristne tilbudene utenfor Den norske kirke.

Andre livssynsorganisasjoner, som Holistisk forbund og Humanistene, har også lansert egne konfirmasjonsopplegg. En særlig interessant nyskapning er fenomenet «buddhistisk konfirmasjon», et tiltak Buddhistforbundet i år gjennomfører for femte gang og som samler ungdom fra ulike buddhistiske retninger i hele Norge. At hindu-ungdommer kan bruke ordet «konfirmasjon» når de skal forklare sin ungdomsrite for medelever, forteller noe om hvor sterkt begrepet står i ungdomsmiljøene. I intervjuer med unge informanter hører vi at konfirmasjon er et tema som åpner for nysgjerrighet, samtaler og utveksling mellom de unge på tvers av religioner og livssyn.

Den lutherske modellen

Mye har hendt siden den dansk-norske lutherske enevoldsstaten innførte konfirmasjon som obligatorisk ordning i 1736. Den kirkelige irritasjonen over Human-etisk forbunds sekulære alternativ er stort sett et tilbakelagt stadium. Dagens mangfold er likevel i forbausende stor grad preget av det lutherske rammeverket: Konfirmasjon er som regel et tilbud til 14-15 åringer. Det består av et obligatorisk undervisningsopplegg som gjennomføres i ungdommenes fritid, en høytidelig seremoni og en familiefest.

Innholdet i undervisningen er knyttet til livets store spørsmål av eksistensiell og etisk art, men varierer med tilbydernes livssynsmessige utgangspunkt. I tillegg spiller det sosiale samværet en stor rolle. Omfanget av kurset varierer. Mest ambisiøs er den katolske konfirmasjonskatekesen, med undervisning over to år. Den avsluttende seremonien er en feiring av ungdommene i høytidelige rammer. I de protestantiske trossamfunnene er dette en forbønnshandling, i Den katolske kirke er det et sakrament, en hellig handling av stor betydning.

Det katolske opplegget er et godt eksempel på tilpasning til det som er blitt en felles norsk ramme. Det gjelder ikke bare valget av ordet «konfirmasjon» framfor «ferming», men også valget av tidspunkt. Konfirmasjonsalder kan variere mye i den katolske verden, helt fra førskolealder til sent i tenårene. I Norge var katolsk konfirmasjon gjerne lagt til siste år på ungdomsskolen, men nå finner også dette oftest sted i 9. klasse.

Konfirmasjon – en levende tradisjon