.jpg)
- Nadim Khoury er førsteamanuensis ved Institutt for rettsvitenskap, filosofi og internasjonale studier ved Høgskolen i Innlandet. Kronikker og debattinnlegg på inn.no gir uttrykk for skribentens holdning. Denne teksten ble første gang publisert i Morgenbladet 8.desember 2023.
Fordi volden har vært så intens, har spørsmålet om humanitær beskyttelse blitt dominerende. Mer enn 14 000 palestinere er drept på Gaza. 56 000 er såret. Over 1,6 million palestinere er internt fordrevet. Samtidig har Israel sluppet 24 000 kilotonn med eksplosiver over Gazastripen. Dette innebærer to ganger sprengkraften til Hiroshima-bomben innenfor et område som tilsvarer en tredjedel av Hiroshima.
På israelsk side er 1200 personer drept (346 av dem er soldater), 5000 er såret og 224 er tatt som gisler. Slike tap har ikke funnet sted siden Yom Kippur-krigen i 1973, og var utenkelige den 6. oktober.
Spørsmålet om sikkerhet er også på alles lepper. Sikkerheten det snakkes om, er dog Israels sikkerhet. Vi blir fortalt om Israels rett til å forsvare seg selv, og at vestlige stater må gjøre alt for å sørge for sikkerheten til Israel. I praksis betyr det følgende: Å bevæpne et allerede militaristisk land til tennene og å gi moralsk dekning til landets langvarige okkupasjon av palestinsk land – og dermed i praksis også dets aggresjon mot det palestinske folket.
Da må vi spørre: Hvorfor inkluderes ikke palestinerne når det snakkes om sikkerhet? Det eneste palestinere har krav på, er visstnok humanitær bistand, korridorer og pauser i krigføringen. Hvorfor betyr palestinere først noe når de blir drept, lemlestet, såret, sultet eller fengslet?
Det ensidige fokuset på Israels sikkerhet er ikke et nytt fenomen. Faktisk var det et sentralt element i fredsavtalen Israel signerte med PLO i 1993, under Oslo-avtalene. Prinsipperklæringen understreket israelernes og palestinernes «gjensidige verdighet og sikkerhet», men begrunnelsen pekte mot israelsk sikkerhet. Som det israelske utenriksdepartementet eksplisitt uttrykte det på sin nettside den gang, var målet å beskytte "Israels vitale interesser, og spesielt landets sikkerhetsinteresser, både med hensyn til ytre sikkerhet så vel som den personlige sikkerheten til innbyggerne på Vestbredden."
Med ytre sikkerhet mente Israel at de skulle kontrollere de ytre grensene til både Israel og et fremtidig Palestina, særlig grensene mot Egypt og Jordan. Med personlig sikkerhet refererte de til israelere og de israelske bosetterne på Vestbredden og (på den tiden) i Gaza. Israel kunne rettferdiggjøre hva som helst ved å vise til ytre og personlig sikkerhet: utvide ulovlige bosetninger og bygge nye, annektere palestinsk land, sette opp kontrollposter, angripe mål i palestinske selvstyrte områder og ikke minst utsette fredsforhandlinger.
I henhold til Oslo-avtalene ble palestinsk sikkerhet derimot redusert til «intern sikkerhet». Dette betydde at palestinerne fikk eget politi hvis, og bare hvis, de også beskyttet israelere fra palestinske grupper som var imot fredsprosessen, som Hamas. Som den britiske journalisten Graham Usher observerte på den tiden, oversettes denne definisjonen av fred "som ubetinget sikkerhet for israelerne og betinget sikkerhet for palestinerne".
Ideen om at palestinerne har rett til sikkerhet – fra israelske bosettere, israelsk kolonisering og israelske angrep – er ingen steder å finne i Oslo-avtalene. Og når Israels sikkerhet er truet slik den var 7. oktober, er humanitære våpenhviler, korridorer og hjelp det beste palestinere kan håpe på.
Samtidig som det presserende behovet for humanitær støtte anerkjennes, må Vesten også erkjenne at dette kommer til kort uten en palestinsk rett til sikkerhet. Det blir et plaster på et fossblødende sår. Til syvende og sist er ikke løsningen humanitær, ei heller mer vold. Løsningen må være politisk, en som tar på alvor retten til sikkerhet for både israelere og palestinere, snarere enn et system som prioriterer det ene fremfor det andre.
- Les også intervju med Nadim Khoury fra november 2023: – Mest av alt er jeg redd
Kontakt:
- E-post
- nadim.khoury@inn.no
- Telefon
- +47 61 28 85 70