- Denne teksten er skrevet av Gjermund Forfang Rongved, førsteamanuensis ved Institutt for rettsvitenskap, filosofi og internasjonale studier ved Høgskolen i Innlandet. Kronikker og debattinnlegg på inn.no gir uttrykk for skribentens holdning. Denne teksten ble først publisert i VG 10.januar 2024.
Det har vært skrevet mye om dramaserien «Makta», ikke minst knyttet til spennet mellom historiefortelling og fiksjon. Noen skriverier og meningsytringer har vært gode, andre noe ganske annet. Og så har det vært skrevet og ment såpass mye at jeg trodde man var kommet til bunns allerede i høst. Dengang ei.
Filosofiprofessor Borge har tilsynelatende sett serien, men han er ikke fornøyd. Så langt ifra. Makta er et «kroneksempel på historieforfalskerne», intet mindre. Den sammenlignes med retusjeringen til det sovjetiske partiapparatet. Det antydes også at man på samme måte som Sovjet og nåtidige deep fakes forsøker å kontrollere nåtiden gjennom kontroll av forståelsen av fortiden.
Sterkt kost, kan man si. Det er det såkalte «dobbelte bokholderiet» som har forstyrret professor Borge der han har stirret inn i glassruten. At noe kan være bygget på noe virkelig, men samtidig være fiksjon. At man våger. Det er mye å si om dette. Aller først kan man vel slå fast at dette gjelder all form for historisk underholdning. Man får ikke, og kan ikke få, ett én-til-én-forhold mellom det som skjedde og det som dramatiseres. Grunnleggende sett gjelder dette imidlertid også historieforskningen (og, får man vel si, store deler av humaniora og samfunnsvitenskap forøvrig): det dreier seg om fortolkning.
Som faghistorikere har vi en plikt til å forsøke å minimere kløften mellom det som skjedde og fortolkning/fremstilling, men vi når altså ikke frem til «[den ene] sannheten om det som skjedde». I dette ligger det mye forskjellig, inkludert utvalget man gjør av kilder, spørsmålene som stilles og selvfølgelig at noe kan se ganske ulikt ut basert på hvor man står. Og så er det nok slik at de beste historikerne gjerne er de som også kan skrive «dramatisk». Alt dette innebærer til en viss grad å fire på sannhetskravet, men allikevel med en plikt til å forsøke å være mest mulig «sannferdig».
Dramatikere som benytter historisk materiale, har ikke denne plikten. Heldigvis. Det ville blitt uhorvelig kjedelig. Bare forsøk å lese en fagfellevurdert artikkel i et internasjonalt historisk tidsskrift. Dramatikere kan gjøre det som passer dem ut fra andre, kunstneriske, vurderinger. Så ble det jo ramaskrik da dramaserien «Atlantic Crossing» for noen år siden forsøkte å fremstille kronprinsesse Märtha som en vesentlig beveggrunn bak den viktige Lend-Lease-avtalen. Den nåværende kongens mor var sikkert en på mange måter bra dame, men betydningsfull for krigsutfallet var hun neppe.
Jeg anbefaler heller ikke studentene mine å forstå Weimar-republikken basert på å se «Babylon Berlin» istedenfor å lese pensum. Men en nyttig tidskoloritt kan det åpenbart være.
Det forfriskende at «Makta» i motsetning til andre underholdningsserier basert på historiske fremstillinger så uttalt bryter med forventningene gjennom credoet «basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse». I motsetning til andre er man nemlig ærlige om at man blant annet driver med løgn her – ren formidling. Og i det siste – dårlig hukommelse – ligger noe av også historiefagets utfordringer med hensyn til fortolkning. Kilder er nemlig selektive rundt hvordan de husker og fremstiller ting. Det vet alle som har drevet med skriftlige og muntlige kilder.
Som en faghistoriker som attpåtil har syslet litt med «Maktas» periode – jeg skrev en gang en slett ikke så verst (og forsøksvis sannferdig) masteroppgave om deler av den økonomiske politikken i perioden – så vekker «Maktas» fremstilling begeistring både som «løgn» og «sannhet». Når det gjelder det første har vi heldigvis lagt bak oss diskusjonen om el-sparkesykler, mobiltelefoner og operabygningen, men jeg og de fleste faghistorikere jeg kjenner klarer også å akseptere viktigere anakronismer og de mer outrerte karikaturene – både når de tjener som en funksjon i en oppbygging og når de fremstår som ren underholdning.
Ingen som har møtt eller lest om Per Kleppe vil tro at han spilte gitar i fylla (eller at han ville knuse trynet til journalist Solli) på den sagnomsuste togturen i 1979. Men han nøt kanskje en halv øl mens han satt og leste seg opp på de siste tallene fra Økonomiavdelingen i Finansdepartementet.
Når det gjelder det andre aspektet, har jeg i likhet med serieskaperne lest mye av memoarlitteraturen og annen litteratur fra perioden – og gjort mye annet kildearbeid – og selv om de fleste Ap-gubbene ikke kommer så godt ut av det som de nok skulle ønsket i den første del av serien, og Hernes ikke vil innrømme å kjenne seg igjen, er nok selv karikaturene ganske gjenkjennelige. Arbeiderpartiet var svekket på 1970-tallet og ble stadig mer svekket frem mot slutten av tiåret. Ledelsen fremstår «sosete og svake». Sammenlagt var Bratteli, Nordli, Steen og Kleppe en tafatt gjeng. Det trengtes opprydding.
Å slå en kunstnerisk utleggelse av et parti i krise på slutten av 70-tallet i hartkorn med det ekstreme maktmisbruket og forsøket på å kontrollere virkeligheten som bedrevet i Sovjet eller av Trump, er – for å være litt tilbakeholden – oppsiktsvekkende. Hvem i all verden er det Borge mener forsøker å styre kontrollere virkeligheten og gaslighte befolkningen? Og hvorfor skulle noen gjøre noe slikt?
Vi kan nok heller være svært takknemlige for at vi har kunstnere som har lyst og evne til å ta tak i historiske begivenheter og tolke dem på en interessant og nyskapende måte – både for å si noe om hva som var, for å gjøre publikum aktivt interessert i fortidens politikk, for å underholde oss, og ikke minst det «Makta» gjør på glimrende vis: å bruke fortidens begivenheter for å si oss noe viktig om vår samtid. Det gjør serieskaperne på en langt mer overbevisende måte enn mange historikere.
Kontakt:
- E-post
- gjermund.rongved@inn.no
- Telefon
- +47 61 28 80 09