Denne teksten er skrevet av førsteamanuensis på Fakultet for helse- og sosialvitenskap, seksjon for barnevern, sosialt arbeid og vernepleie på Høgskolen i Innlandet, Kjersti Wessel Jevne. Kronikker og debattinnlegg på inn.no gir uttrykk for skribentens holdning. Denne teksten ble først publisert i GD 27. juni 2024.
Vi liker å kalle oss et inkluderende samfunn som skal bidra til at alle mennesker opplever seg som likeverdige samfunnsborgere; ivaretatt og verdsatt innenfor velferdssamfunnet. Dette gjelder også mennesker med utviklingshemming. Downs syndrom er en diagnose som de fleste av oss kjenner til; en diagnose som medfører utviklingshemming og kanskje begrensede muligheter. Vi har til og med en egen verdensdag for Downs syndrom dag i mars der vi oppfordres til å gå med fargerike sokker; rockesokker, for å feire at det er fint å være forskjellige. Vi tenker at et samfunn som verdsetter mangfold skal sørge for at mennesker med Downs syndrom opplever seg som inkludert og med like rettigheter som alle andre. Men er det egentlig sånn?
I det siste har mennesker med Downs syndrom deltatt i underholdningsserier. I Gauteshow, et talkshowkonsept som er opptatt av mangfold, er en mann med Downs syndrom med som programledernes assistent. Humorserien Cammo handler om influenceren som tar jobben som støttekontakt for en kvinne med Downs syndrom. Gjennom slike serier ser vi at mennesker med diagnosen er morsomme og har selvironi. Humor er med på å ufarliggjøre og normalisere det å være annerledes. Men det er fortsatt festlig.
For en tid tilbake viste NRK serien «Ikke spør om det». Her ble unge voksne med Downs syndrom intervjuet om hva som er verdifullt i livene deres og hva de opplever som utfordrende. De unge voksne gir ærlige og reflekterte svar. De sier de føler seg annerledes og de blir av og til stigmatisert. Disse perspektivene er uvurderlige bidrag inn i mangfold- og likestillingsdebatten. De blir en nødvendig motvekt til de mer humoristiske og ufarlige innslagene.
Menneskerettighetene for mennesker med utviklingshemming slår fast at mennesker med utviklingshemming skal ha de samme rettigheter som andre borgere. De har, som de unge voksne påpeker i serien «Ikke spør om det», blant annet rett til å leve selvstendige liv og å være en del av samfunnet. De har rett til likhet og frihet. De har rett til liv.
Marte Wexelsen Goksøyr er samfunnsdebattant, forfatter, skuespiller og foredragsholder. Og hun har Downs syndrom. I 2012 utga hun boka «Jeg vil leve». Goksøyr skriver om sine betraktninger knyttet til det hun kaller å være utrydningstruet. Hun stiller spørsmål ved om samfunnet vårt er i ferd med å bli et sorteringssamfunn der noen er mer ønsket og verdifulle enn andre.
Forskning viser at i Norge har mennesker med utviklingshemming mindre mulighet til å delta i fritidsaktiviteter, de ekskluderes i arbeidslivet og de må bo på måter de ikke ønsker. Marte Wexelsen Goksøyr sitt budskap er sentralt: Vil vi ha et samfunn der alle verdsettes, må vi som medborgere ta på alvor at mennesker med utviklingshemming opplever seg som en del av et samfunn som ikke setter verdier som solidaritet og likeverd i sentrum. Vi må tørre å diskutere menneskeverd og rettigheter.
Media må gjerne oppfordre oss til å gå med rockesokker og le med Kamilla i Cammo. Men i enda større grad er målet at mennesker med utviklingshemming sin egen stemme og deres perspektiver trer fram i debatter, tv-serier og reportasjer. Da vil alle sider ved det å leve med Downs syndrom blir anerkjent, både det som er alvor og det som er fest.