Denne teksten er skrevet av professor i dokumentarfilmregi og prodekan for kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning på Høgskolen i Innlandet, Nina Grünfeld. Kronikker og debattinnlegg på inn.no gir uttrykk for skribentens holdning. Denne teksten ble først publisert i Aftenposten 5. juni 2024.
Da terroristen utførte sine grufulle handlinger i 2011 i regjeringskvartalet og på Utøya, ble jeg oppringt av en journalist som spurte: «Hva ville dr. Grünfeld sagt om terroristens psyke?»
Da hadde faren min, Berthold, vært død i fire år.
Må stå i stormen
Jeg vokste opp med en far mange anså for å være blant landets klokeste. Dagens unge voksne kjenner ham ikke, men vi som er født på 1960- og 1970-tallet, eller tidligere, minnes ham som den engasjerte samfunnsmedisineren, den faglig sterke rettspsykiateren og jøden som bar vitne om andre verdenskrig og holocaust.
Ja, han var klok, men han var også sint. Av og til så sint at han kunne si: «Hadde jeg hatt en atombombe, skulle jeg sluppet den over Nazi-Tyskland.» Eller: «Aldri igjen – heretter bøyer vi oss ikke for andre enn Gud.»
Etter som årene gikk, ble han stillere.
Å se høyredreiningen i den israelske politikken og de tilbakevendende krigene mellom Hamas og Israel fra 2008, er noe han har sluppet. Det er jeg glad for, slik også mange av mine jødiske venner føler overfor sine avdøde foreldre.
Men vi, deres barn, lever videre med å stå i stormen mellom den pågående, smertefulle krigen, våre nedarvede holocausterfaringer og med ansvaret for neste generasjon – våre barn og barnebarn som skal leve sitt liv i Norge.
«Verden hater oss»
Som journalisten fra 2011 skulle jeg gjerne hatt faren min her nå. Da ville jeg snakket med ham om uroen jeg kjenner over at Israel er i ferd med å falle fra hverandre.
20 år med statsminister Benjamin Netanyahu har ført til nedbygging av kritisk infrastruktur, forvaltningssystemer og rettssikkerhet. Det var sivilsamfunnet, folket selv, som måtte redde sine som best de kunne 7. oktober i fjor og ta vare på hverandre i tiden som fulgte.
Jeg ville snakket med ham om israelerne som føler seg overbevist om at 7. oktober er den første pogromen i en rekke av langt flere som vil komme. At det ikke lenger handler om et om, men om et når.
Jeg ville snakket med ham om familier som trosser israelske myndigheters advarsler og flytter tilbake til Europa, men som får sjokk når de ser jødiske skoler og barnehager bevoktet av væpnet politi. «De hadde rett», tenker de. «Verden hater oss.»
Også i Norge er den jødiske barnehagen, aldershjemmet og synagogen bevoktet – eller «beskyttet», som utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) nylig sa til meg. Som om norske myndigheter gjør oss en tjeneste, og jeg lurte et øyeblikk på om jeg burde være takknemlig.
Med jihad i pannen
Fordi et eller annet sted, langt der inne, må det jo være vår egen feil at det oppstår så mye konflikt rundt oss jøder, at så mange palestinske barn må bøte med livet. Vi er jo tross alt i live, mens de faktisk dør.
Eller som min venninne ble spurt av en ansatt høyt i Justisdepartementet: «Fortell meg, hva galt har egentlig dere jødene gjort som har fortjent all denne grusomheten?» Jeg ville spurt faren min: «Hva betyr det at jeg klandrer meg selv?»
Tårene som ville trillet ned hans kinn, ville vært svar nok.
Er det hit vi er kommet?
Det er ikke vi som dør, ikke nå, ikke her, ikke ennå. Det er palestinerne i Gaza som dør. Dør av Israels hensynsløse bomber, av Hamas’ kyniske ledere og deres disipler som bærer sin jihad i pannen. Men frykten for at også vi kan rammes og kanskje dø, vokser. Om ikke vi, så kanskje våre barn og barnebarn, ikke i dag, ikke i morgen, men om noen år.
Vi har opplevd det før, vi som er født før 1980-tallet, som bærer våre foreldres erfaringer, de som så vidt overlevde.
Trygghet trumfer alt
Vi skal sikre den norske tryggheten, sa finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) da han nylig argumenterte for bruk av mer penger i revidert nasjonalbudsjett. Helse, skole, infrastruktur. Koste hva det koste vil. Trygghet trumfer alt.
Trygghet. Kjenn på ordet.
Er det mulig å forstå hva fravær av trygghet betyr om man ikke har stått i de andres sko? Hvor mye fravær av trygghet har neste generasjon kjent på?
Jeg ville spurt faren min hvilken innvirkning det har på barna i den jødiske barnehagen at de i tillegg til å møte bevæpnet politi hver morgen, går inn og ut av et område som ligner en krigssone.
Han ville nok klødd seg i Sigmund Freud-skjegget sitt og sagt at det ikke ville skadet med blomster, slik for eksempel barrikadene i Karl Johans gate er utformet.
Estetikk har betydning.
Er verden blitt historieløs?
Det er handelsdag i Bogstadveien i Oslo. Gaten er full av folk, ingen biler, bare en militærgrønn varebil tilhørende en av byens fasjonable klesbutikker. Bortsett fra Ralph Lauren-logoen er varevognen skremmende lik de mobile gasskamrene som nazistene brukte i sitt eutanasiprogram for å drepe jøder.
Er det bare jeg som er i ferd med å bli meschuggene – altså gal – eller er verden blitt historieløs? Når blir manglende estetikk til redusert etikk? Om dette ville jeg snakket med ham, og om alle bildene. Ikonene som brenner seg fast i våre netthinner.
Om hva israelerne på den ene siden av konflikten knapt får se av grufulle hendelser, og om eksponeringen vi blir utsatt for her hjemme – bilder som i enhver annen kontekst, ville blitt kategorisert som upassende for distribusjon.
Usensurerte bilder fra Gaza av ufødte liv treffer oss i sosiale medier før dette ulykksalige livet har sett dagens lys, med en kraft som mobiliserer dagens unge uten kunnskap om den forutgående historien.
Hvordan påvirker denne bildeestetikken deres holdninger? Hvordan vil dette ramme jødene i Norge?
For store deler av verdens vestlige befolkning ble bildene fra nazistenes utryddelsesleirer kjent først flere tiår senere. I den arabiske og muslimske verden er de fremdeles ukjent den dag i dag.
Stagger uroen for en liten stund
«Hva er det du dypest sett er redd for, Nina?» ville han nok spurt, den døde faren min. Og fortsatt: «Hva kan jeg si for å berolige deg?»
Min tause gråt ville kanskje fått ham til å fortelle en historie.
«Da din ikke-jødiske morfar lå for døden, ga han uttrykk for bekymring. Veslejenta hans, Gunhild, hadde gått hen og forlovet seg med meg, en jødisk gutt. Som lærer hadde morfaren din under krigen nektet å undervise i henhold til okkupasjonsmaktens lover og blitt internert i fangeleir i Kirkenes. Han visste hva nazistene var i stand til.»
«Jeg er ikke urolig for deg og Berti», sa han til Gunhild, «men jeg uroer meg for mine barnebarn. Du traff ham aldri, men hans uro var overflødig. Se så fint det har gått med deg og brødrene dine».
Så ville jeg tørket tårene, vel vitende om at min egen uro var stagget, om enn for en stakket stund.