Før dokumentarfilmregissøren Ragnhild Nøst Bergem startet på TV-skolen hadde hun gått på Steinerskolen, tatt fotoutdanning ved Oslo fotokunstskole og spilt i band. Men det var først da hun var på dokumentarfilmfestivalen i Volda at brikkene falt på plass. Hun ville bli regissør. Lage dokumentarfilmer for å endre menneskers perspektiv. Da ble TV-skolen et naturlig valg.
Vi på TV-skolen har vært i kinosalen før sammen med Ragnhild. Blitt slått i bakken av Ragnhilds tidligere dokumentarfilm «Vær her». Da gråt vi oss gjennom den såre, ærlige og varme filmen som gir et unikt innblikk i mennesker som lever med, og tett på, demens. Vi satt hudløse tilbake i stolene. Og tenkte at dette hadde vi ikke sett før, dette var noe annet enn en vanlig dokumentar.
Ragnhild vil noe med dokumentarfilmene sine. En ting er at hun vil gi oversette mennesker og diagnoser et stemme, men hun vil også at publikum skal føle noe. Bli berørt. Hva denne følelsen er vil være individuelle, men det er vanskelig å ikke bli berørt av dokumentarfilmene hennes.
Nå sitter vi i kinosalen igjen og denne gangen gråter vi også, men det er andre tårer denne gangen. For nå møter vi den smilende, undrende og reflekterte Ola, en helt vanlig uvanlig fyr.
Ragnhild kommer nok en gang uvanlig tett på.
– En fellesnevner i arbeidene er mellommenneskelige relasjoner og likeverd.
– Jeg vil bringe publikum nærmere folk vi ikke hører så mye fra. Min målsetting er å lage filmkunst som berører og utvider kunnskap og forståelse. For å få til det tror jeg at man må komme nær på en respektfull måte. Jeg vil gi publikum et innblikk i Ola sitt liv og jeg vil at han skal få fortelle historien sin selv.
I møte med sine kilder er hun uredd. Hun stiller de vanskelige spørsmålene. Svarene treffer oss dypt inne i hjerterota, langt der inne hvor vi alle er like, hvor vi alle er Ola. Forskjellen på Ola og oss er at han virkelig tar tak i utfordringene sine. Hvor mange av oss kan si det samme?
Ragnhilds unike fortellerstil gir oss morsomme innblikk og underfundige refleksjoner gjennom Olas hverdag. Samtidig beveger han oss. Hvor kommer denne unike fortellerstemme fra?
– Jeg er både regissør og fotograf og er alltid alene på opptak.
– Det gjør at vi blir godt kjent og i løpet av alle disse årene har Ola blitt en viktig person i mitt liv. Olas måte å se på verden og menneskene rundt seg, inspirer meg. Han er en klok og reflektert fyr som deler åpent hvordan det har vært for han å føle seg annerledes. Jeg ser opp til hvordan han tør å ta sjanser selv om det er skummelt og det er usikkert hvordan det vil gå. Vi er også nesten like gamle og jeg tror vi begge to tenker på mye av det samme. Det burde jo egentlig ikke ha vært noe å lure på, men også jeg er påvirket av hvordan samfunnet ser på mennesker som er annerledes, og som eksempelvis har en utviklingshemming. Med denne filmen vil jeg bidra til å endre dette bildet.
Langvarig prosjekt
Prosjektet startet egentlig da Ragnhild var student på TV-skolen, og har strukket seg over nesten elleve år. Hvordan er det å jobbe med et prosjekt så lenge?
– Det var i 2014 jeg besøkte Vidaråsen landsby for første gang. Der møtte jeg Ola. Han var del av en kort-dokumentar jeg laget da jeg studerte dokumentarfilmregi på TV-skolen. I ettertid tenkte jeg mye på landsbyen – og på Ola, så jeg dro tilbake. Da visste jeg ikke hva det skulle bli til eller at det skulle ta så lang tid.
– Å jobbe med en dokumentar over ni år har vært en tålmodighetsprøve for alle!
Selv om det har vært avslag og harde prioriteringer underveis, er jeg veldig glad for at jeg ikke har gitt opp. Og at det til slutt endte opp som en kinofilm! Helt siden jeg ble kjent med de på Vidaråsen i 2014 har vi hatt en god dialog. Det har vært viktig å involvere Vidaråsen, Olas familie og viktigst av alt Ola i klippeprosessen. De har sett og kommet med tilbakemeldinger underveis, slik at vi alle er enige om at det som er med i dokumentarfilmen er greit for alle. Det tror jeg har bidratt til åpenhet.
Musikk som virkemiddel
Du bruker mye musikk som virkemiddel i filmene dine – hvordan tenker du rundt bruken av musikk og hva ønsker du å formidle gjennom musikken?
–I filmene mine ønsker jeg at musikken skal være med på å forsterke følelsene hos seeren og jeg jobber alltid for å finne et musikalsk landskap som passer de som portretteres.
– I «Ola - en helt vanlig uvanlig fyr» har komponist Eivind Hannisdal gjort nettopp dette. Vi jobbet tett og etter hvert intensivt med musikken. Eivind fanget tidlig filmens form og tempo. Han har laget skjøre og vare temaer, men også større strykearrangementer. Disse kontrastene gjør seg ekstra godt i en
kinosal, så det gleder vi oss til at publikum skal få oppleve.
Eivind Hannisdal har tatt deler av sin musikkutdanning ved Filmmusikk-komposisjon ved TV-skolen.
Du Ragnhild, er nå på turne for å promotere filmen, hvordan er det?
Etter å ha jobbet i så mange år med en film, er det veldig fint å få være med på ferden den har på kino. Å møte publikum rundt omkring i landet som gir umiddelbar respons gir meg mye. Det å lage spesialvisninger er en viktig del av lanseringen på en film som dette.
Hva slags forhold har du til Ola i dag?
I løpet av alle disse årene har Ola blitt en viktig person i mitt liv. Olas måte å se på verden og menneskene rundt seg, inspirer meg. Han er en klok og reflektert fyr som deler åpent hvordan det har vært for han å føle seg annerledes. Jeg ser opp til hvordan han tør å ta sjanser selv om det er skummelt og det er usikkert hvordan det vil gå. Vi er også nesten like gamle og jeg tror vi begge to tenker på mye av det samme. Det burde jo egentlig ikke ha vært noe å lure på, men også jeg er påvirket av hvordan samfunnet ser på mennesker som er annerledes, og som eksempelvis har en utviklingshemming. Med denne filmen vil jeg bidra til å endre dette bildet.
«Ola- en helt vanlig uvanlig fyr» vises nå på kinoer rundt i Norge. Se den!
Vil du vite mer om studiet Ragnhild var student ?
Vi har også et spennende studie i filmmusikk-komposisjon
Kontakt:
- E-post
- jo.sondre.moseng@inn.no
- Telefon
- +47 61 28 83 28
- E-post
- lasse.gallefoss@inn.no
- Telefon
- +47 62 43 08 52