Christopher Stenersen var en mann med mange jern i ilden. I tillegg til gården Blæstad, hadde han også sin militære karriere å skjøtte. Som ung mann begynte han som kadett, men avanserte raskt via fenrik, sekondløytnant og premierløytnant til kaptein allerede før han kjøpte Blæstad. Deretter blei han videre forfremma til oberstløytnant og til sist oberst før han tok avskjed fra sin militære stilling i 1857, 70 år gammel (Midthaug 1949:12).
Ikke nok med det, Stenersen var også den første ordfører i Vang kommune da den blei oppretta i 1837. Kommunen eksisterte fram til 1992, da den blei slått sammen med Hamar. Vi skal gå raskt forbi Stenersens militære og politiske karriere, og heller konsentrere oss om hvordan han drev og utvikla Blæstad. Men aller først skal vi kaste et blikk på samfunnet og jordbruket på Stenersens tid.
Om samfunnsutviklingen på 1800-tallet
Under Napoleonskrigene blei Sverige alliert med England i kampen mot Napoleons Frankrike, mens Danmark kjempa på Frankrikes side og dermed endte på den tapende sida i krigen. For Nordens del endte Napoleonskrigene med fredsslutningen i Kiel 14. januar 1814, der Kieltraktaten blei underskrevet av Fredrik VI av Danmark og Carl XIII av Sverige. Danskekongen måtte her avstå Norge til svenskekongen «med full eiendomsrett og suverenitet» (Steen 1967: 161). Hva nordmennene mente om saken, var det ingen som spurte om. Meget kort forklart, var det fyrstesuverenitetsprinsippet og ikke folkesuverenitetsprinsippet som gjaldt. Hva daværende kaptein Stenersen tenkte om plutselig å bli underlagt den makt som gjennom mange år hadde vært fienden i en blodig krig, vet vi ikke.
Tida fra den store historiske milepælen i 1814 og framover 1800-tallet blei en tid med store endringer og rask utvikling for Norge etter lang tids stagnasjon under Danmark. Ikke minst gjaldt det jordbruket, hvor endringene var så omfattende at Inge Krokann (1976) omtalte dem som «det store hamskiftet i bondesamfunnet». Den mest grunnleggende endringen var overgangen fra sjølbergingsøkonomi til pengeøkonomi. Tidligere produserte hver enkelt bondefamilie mest mulig av det familien trengte på gården, og både varer og tjenester blei som regel betalt i naturalytelser, ikke i penger. Nå tok pengeøkonomien mer og mer over, og sparebanker blei etablert, også i landkommunene rundt om i landet.
Redusert dødelighet og befolkningsvekst
Fred i landet kombinert med bedre hygiene, koppevaksinering og bedre ernæring gjorde at dødeligheten blei redusert og folketallet nesten dobla på 50 år, fra omkring 905 000 i 1815 til nærmere 1,7 millioner i 1865 (Gjerdåker 2002:18-20). Med større befolkning økte behovet for mat og dermed for jordbruksareal, og godt og vel 900 000 daa blei nydyrka i perioden 1820-1865 (Gjerdåker 2022:27). Samtidig fikk vi tekniske nyvinninger som treskemaskinen og flere og bedre hesteredskaper som såmaskiner, jernploger, ploger med jerntinder, slåmaskiner og hesteriver (Gjerdåker 2002: 247-248). Agronomien blei bedre med mer bruk av vekstskifte, drenering og bedre håndtering av husdyrgjødsla (Gjerdåker 2002:227-233). I husdyrholdet blei avlsarbeidet forbedra, både ved at de beste dyra blei brukt til avl mer systematisk, og at høytytende utenlandske raser blei kryssa inn i de norske rasene (Gjerdåker 2002:241-243).
Mønsterbruk
Det var i denne tida, prega av fred og framgang, at Christopher Stenersen drev og utvikla Blæstad. I oversikten over ordførere i Vang heter det at «Stenersen kjøpte Blæstad i 1815 og drev garden som et mønsterbruk» (Lokalhistoriewiki 2022). Midthaug (1949:11) er av samme mening og skriver: «Med Stenersen fikk Blæstad en blomstringstid. Han utvidet arealet og drev garden fram på alle måter. Reparerte og utvidet bygningene og kjøpte til flere eiendommer, således Braset i 1829, Rudholen i 1840, Moen i 1836, Gåsbu sæter fra Ilseng i 1840, Greftenmoen nr. 6 i 1845 og Grubhol vestre i 1846.» Ifølge matrikuleringskommisjonen i Vang 1864-1865 hadde Blæstad nå 390 daa «åker og dyrket eng», 292 daa «naturlig engeland» og «skog til brenne- og gjerdefang» (Midthaug 1949:14).
Spor av historien
I dag ser vi Blæstads storhet på Stenersens tid først og fremst i festsalen i 2. etasje av hovedbygningen. Festsalen benyttes fortsatt til høytidelige anledninger, som for eksempel avslutningsfester for avgangsstudenter på ved bachelorprogrammene.
I 1871 blei Blæstad overdratt fra Christopher Stenersen til hans barnebarn Theodor Christoffer Stenersen. Men i 1890 fikk Theodor Stenersen stilling som malt- og brennevinskontrollør i «det Oplandske distrikt» (Midthaug 1949: 12). Kanskje blei det etter hvert vanskelig å kombinere denne stillingen med gårdsdrifta, i alle fall solgte han Blæstad og flytta til Hamar i 1900. Dette blei begynnelsen til slutten for Blæstads storhetstid som privateid gårdsbruk, for de neste årene blei prega av oppsplitting og kortvarige eierskap, slik at det ikke blei tatt godt nok tak i vedlikehold og utvikling av gårdsdrifta. Eiendommen skifta eiere slik (Midthaug 1949: 15):
- I 1900 kjøpte gårdbruker Petter Solberg eiendommen for kr 36 100.
- I 1911 overdro Petter Solberg eiendommen til overrettssakfører Peter Bredal for kr 60 000.
- I 1911 – 1912 blei i alt 4 deler av eiendommen fraskilt.
- I 1913 solgte Peter Bredal den gjenværende eiendommen til Ole Kjøs for kr 65 000.
- I oktober 1917 blei ytterligere 3 deler av eiendommen fraskilt og Ole Kjøs solgte den gjenværende eiendommen til Kristian Storihle. I november blei ytterligere 3 deler av eiendommen fraskilt, og i desember solgte Kristian Storihle den restende eiendommen til Even Ulven.
- 1. juli 1918 solgte Even Ulven det som var igjen av Blæstad til Hedemarken Amtskommune (forløperen til fylkeskommunen) for kr. 50 000.
Dermed var scenen satt for Blæstads så langt 100 år lange historie som arena for jordbruksutdanning.