I løpet av våren ble det vedtatt i Høgskolestyret, Høgskolens øverste organ, en prosess som skulle se på muligheter for tettere samarbeid mellom fakultetene Den Norske Filmskolen (DNF) og Audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK). En del av prosessen var at de også skulle se på muligheten for å slå sammen fakultetene. Etter det de omtaler som en skinnprosess har studentene ved DNF valgt å gå ut i streik, og de har studentenes fulle støtte.
Uansett hva man måtte mene om fakultetsstruktur og sammenslåing, skal medvirkning alltid stå sentralt i alle prosesser i høgskolen. Det er vår studiehverdag, og vi som kjenner på kroppen hvordan høgskolens vedtak rammer. Det er nettopp derfor et sentralt mål for studentorganisasjonen, at studenter skal være til stede der beslutninger tas i høgskolen, og at vi skal bli lyttet til. Nettopp det å bli «lyttet til» er sentralt her. For man kan godt «høre med studentene», og så la være å gjøre noe med det. Men når man lytter til studentene, så tar man deres innspill på alvor. Det har ikke skjedd i denne saken.
I en pressemelding som ble publisert i flere aviser gir dekanene på AMEK og DNF inntrykk av at alt er fryd og gammen, og anbefaler rektor å anbefale styret å slå sammen fakultetene. Dette til tross for at studentene ved DNF hele veien har pekt på store mangler med prosessen. Et sentralt premiss i vedtaket til styret er at man skal se på samarbeidsformer, blant disse å slå sammen fakultetene. Dette betyr at man i liten grad har hat mulighet til å peke på ulemper med samarbeid, og ikke minst ulemper med sammenslåing av fakultetene. Det har gjennomgående vært en prosess som har gått fryktelig fort, og der studentene gang på gang har måttet krangle til seg muligheter til å komme med innspill.
Et sentralt poeng her er at skal vi ha reell studentmedvirkning, må vi også ha mulighet til å være uenig i premissene i diskusjonen. Der har man ikke, når studenter blir innkalt til møter der de får beskjed om å se på kun de positive sidene med sammenslåing, som har skjedd i denne saken. Det er rett og slett nesten umulig å ta stilling til om sammenslåingen er bra eller dårlig, fordi det ikke har vært en del av prosessen. Dette burde bekymre alle, enten de er for eller mot en sammenslåing; hvis vi ikke vet hva utfordringene kan være, kan sammenslåingen endte i katastrofe. Om man ikke får sett utfordringene opp mot fordelene, kan det være vanskelig å blindt gå inn for en sammenslåing.
Dette er også viktig for studentene ved alle andre fakulteter; for hvis man først svekker studentmedvirkningen ved ett fakultet, vil den fort svekkes ved andre. Hvis dekaner får inntrykk av at hvis de bare fininnstiller prosessen nok kan de forbigå studentstemmen totalt, så står medvirkningen for fall. Og derfor må vi sette ned foten nå.
Når man legger seg ut med morgendagens store norske kunstnere, så kommer det til å være reaksjoner. De kommer rett og slett til å kreve sin rett – og stå på krava. I Studentbevegelsen snakker vi ofte metaforisk om å stå på barrikadene. Nå står faktisk studenter i streik, symboltungt utenfor Lillehammer kino. Det gjør de også med studentenes fulle støtte, og vi som organisasjon kommer til å bistå med det vi kan, for å sikre studentenes reelle rett til medvirkning. For det er vår studiehverdag, og den skal være på våre premisser.